The Challenge 2019: Ikke helt der


The Challenge 2019. Årets tøffeste brukshundprøve over to dager. Vi er med for 4.gang og for hvert år har det gått oppover på listene. I år hadde jeg seriøst tenkt vi skulle være med i slaget om finaleplass og sporgåing.. Men også iår var vi litt for langt unna. Også iår hadde denne fantastiske bikkja en ikke fullt så fantastisk fører.

23
Nr 23 av 46, skikkelig midt på treet!

Det ble gjort førerfeil 😦 Men for all del, det var og endel bra og jeg kan jo si at det var den aller beste prestasjonen i The Challenge til nå av oss. Men… det er jo bittert, når jeg vet hva ChaBlis er god for. Men ingen ekvipasje er bedre enn sitt svakeste ledd, sies det.

Også iår var denne happeningen en stor, stor opplevelse. Altså; det er like mange (om ikke fler) funksjonærer som deltakere. Iår var det 46 deltakere. Det er ikke en eneste feil i tidsskjemaet. Det er så og si ingen forsinkelser. Det er blide og proffe folk overalt, som vet hva som skal gjøres og hvor. Det er så gøy å være med på dette, så tusen takk til alle som orker å hjelpe til å arrangere.

Forberedelsene våre i år var litt annerledes enn året før, som var preget av krisetrening. Iår møtte vi opp kun noen dager før og trente bittelitt lett på småting.

I år hadde vi nemlig vært med på The Challenge gruppa på Sølenkurset i uke 28, og der vi fikk vi virkelig sett hvor skoen kom til å trykke.

FB_IMG_1567483792541
Challenge gruppa på Sølen i Sommer med en hardt prøvet instruktør, Helge Omnes i spissen. Fikk en gave vi håper han har hatt nytte av – selvhjelpsboken: Omgitt av Idioter.

Planen etter uka på Sølen, var jo å trene jevnt og trutt på alt som ikke var helt 100.. Men.. den planen greide vi ikke å følge. Ja, vi trente masse, masse Tapt apport. Så mye at jeg var bombesikker på at den øvelsen satt i sikringsboksen. Vi trente mange ganger hver eneste uke altså! Vi har i tillegg lagt mer vekt på lydighet generelt iår, bla vha samlinger hos Siv Svendsen. Det har vært veldig konkurranserettet og det har vært bra for oss, definitivt. Men den jevne og gode treninga har vi ikke fått til. Ja, det har vært økter både her og der, men jeg mangler rutinene og jeg mangler treningskompiser. Kondistrening har og vært litt opp og ned, og rundering har vi trent VESENTLIG mye mindre på enn før. Ja, hun kan jo rundere, jeg tror ikke på mengdetrening her mer. Jeg tror mer på kvalitetstrening. Kort og bra. Sånn at det har vært etter planen igrunn.

Men en fellesnevner har som nevnt vært mangel på motivasjon. Det er ingen som drar oss med, eller som bryr seg i nevneverdig grad, og jeg er heller ikke så flink til å bry meg om meg. Jeg så jo nå iår, folk som hadde meldt på lag eller som kom fra en treningsgruppe og var et par stykker samlet. De heiet på hverandre og trente sammen og sånn. Jeg er ikke så imponert over meg selv sånn generelt, ikke så god til å heie på meg selv, så da er motivasjonsdelen vesentlig fraværende. Jeg tror jeg vil legge årets resultat og det faktum at vi igjen missa finalen på det: Motivasjon. Man må ikke bare ha lyst, man må ville masse og man må tro masse. Jeg vil, men jeg tror ikke…. Det er et stort problem å ikke tro på seg selv. Og det gjelder forøvrig i alle sammenhenger.

Trekning torsdag kveld: Stemningsfullt som alltid og veldig spennende. Vi trakk et startnummer langt nedpå og det hele skulle da starte med lydighet kl 9. Felt kl 10.45 og rundering og tapt apport kl 1315. Greit skjema, syntes jeg selv. Den ukjente apportgjenstanden ble vist frem, og hildrande du – det var en remse med store plastikkrør tredd innpå en sporline. Definitivt ikke vår ønsketing.

Fredag. The game begins. Lydigheten hadde sine høydepunkter. ChaBlis var ivrig og på og laget heller ikke så mye lyd. Vi fikk null fra ene dommern på fri ved fot, det vet jeg ikke helt hvorfor, men noe var det vel. Den ukjente apporten sleit vi veldig med! Den var FOR kul assa. Men jeg fikk henne til å komme med den vha ekstra kommandoer, så vi berget en femmer der. Jeg var skuffa over Feltet i starten, for det lå igjen to gjenstander. Nå viste det seg at det vel bare var et par stk som fant 7 ting og en eller ingen som fant alt. Så sånn sett så jobbet frøkna mi kjempefint.

cof
Fantastisk på i runderinga! Flinke hund.

Hun var så på i Runderinga og. Løp og løp. Lå fint ute og jaktet og kom når jeg ba om det. Litt kort på ene siden, men det var da også vindsiden. Lureriet denne gangen var at det lå en gjenstand nærme midtlinja kort tid etter starten, også  var det ingenting på 700 meter. Jeg tenkte og at nå hadde vi missa noe. Men – så kommer et vindpust og ChaBlis spruter avsted. Og blir borte. Utrolig lenge! Kommer med melding og – jadda der lå det ei dame i et telt langt ute på en myr. Vi går videre og hun melder nydelig på en liten sko på andre siden. Vi kommer så til slutten og jeg innser at – ånei! Ikke nå igjen! Vi har gått over en gjenstand….. Det er så unødvendig og grunnen er at jeg ikke var nøye nok med å dekke opp terrenget der hun hadde sprutet avsted til den dama i det teltet. Aaargh asså, Jeg blir så deppa av sånt. Vel, vi må videre til Tapt apport, som overhodet ikke foregikk på samme sted som sist slik vi hadde antatt. Jeg var likevel ved godt mot, for dette er ChaBlis svært god til! Vi ble sendt avsted etter løypebånd med beskjed om at i enden der så sto det en settedommer som umerkelig skulle ta apporten jeg hadde med. Det var langt! Det var mange sløyfebånd der vi gikk og jeg begynte å bli ganske forvirra. Fant han tilslutt. Han tok apporten, og vi begynte på ferden mot dommeren. Vi gikk langs en kant i terrenge på glatt mose et godt stykke. Så kom vi inn på en sti, også på en vei. Retningen var heller ikke den samme hele tiden. Det var langt! Fikk fortalt etterpå at det var 400 meter…. Mye lenger enn det vi hadde trent på. Når vi kom frem, sto dommeren rett ved en vei. Det var tilskuere bak og en bjeffende hund i en bil som sto med åpent bagasjerom. Altså nei, det hadde ikke vi trent på, og den bjeffinga ble vel det som veltet lasset for ChaBlis. Hun løp ut i full fart, men kasta seg rundt da hun hørte bjeffinga. Dommer lurte på om hun var redd hunder… Og han gikk for å lukke bakdøra på bilen sin. Det gikk mye tid, der vi måtte vente på ny kommando. ChaBlis prøvde seg på en tyvstart men jeg stoppet henne. Det var også utrolig dumt! For vi hadde fått endel poeng for det. Når endelig dommern kom tilbake og ga ny beskjed om å sende hunden, da hadde ChaBlis mista troa på at det var Tapt apport vi drev med og dro ut på et par nydelige runderingsslag…. Sukk.. Men igjen, min feil og så inderlig surt.

cof
Kjekt å leke litt med samboer Quinny i sandhaugene når ikke dagen ble helt som tenkt. Det var overraskende mye energi igjen i terrierkroppen etter dag 1 på The Challenge. Etter lydighet, stort felt med åtte gjenstander, 1000m rundering og 400m tapt apport burde hun jo ligget strak. Men nei… Like gal som før i sandhaugene 🙂

Jeg blir faktisk trist og oppgitt når jeg ikke greier å gjøre jobben min og ødelegger for hunden. Det ble en deppende kveld. Vi hadde greid oss uten tapt apporten, eller en gjenstand i runderinga, men ikke uten begge to…. Så da røyk sporet for oss igjen.

Dagen etter var mer for morro skyld og for å forsøke å pynte på plasseringa.

FB_IMG_1567367945259Fellesdekk med skjult fører og skudd og 46 hunder er jo alltid et imponerende skue. Vi fikk max inntjening der før vi dro avsted til det felles pinnefeltet. Det er og en imponerende greie, der 46 hunder søker samtidig i hvert sitt felt der 15 temmelig små pinner er lagt ut i mosen.

Igjen jobber hun som en gud, men blir litt ivrig i hentinga så hun tygger istykker tre pinner og mister en som vi aldri finner igjen. Sånn egentlig så fant hun 12 stk av 15 stk bittesmå pinner – men vi fikk bare godskrevet 8 av dem. Helt greit igrunn.

Plassering nr 23 er et faktum og spordrømmen ryker for oss. Jeg tenker irritert at – søren og nå som hun var så på. Hun hadde gått det sporet som en drøm. Men vi var altså ikke gode nok iår heller dessverre. Det er såpass mange knallgode folk med på The Challenge at det ikke er margin for slike tabber som jeg gjør.

Nr 23 er 3 plasser opp fra ifjor og det er jo artig at det hele tiden går fremover. Men… men.. asså.. når skal jeg få til å skjerpe egget og få til det jeg skal i en pressa situasjon, tenker jeg?

Jeg gleder meg med treningsvenninne Vibecke som igjen kom på sporet og ble nr 7 (?) og det var spesielt gøy at Bjørnar Strand vant, han som har vaket i skorpa så mange ganger nå.

Gratulerer til Ty og Vibecke og NRH laget hennes i Ørsta og omegn og dalstrøka innafor. Masse flinke folk som fikk flotte plasseringer!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s