LIVET i LIER

Har tatt litt tid å ta seg sammen for å skrive dette her. For er fremdeles irritert over at finaleplassen igjen røyk. 69 poeng unna nr 15. Men det er enda slik at dette er det kuleste arrangement for hund i Norge! Og det er enda slik at vi gjør det bedre og bedre for hvert år. Spørsmålet er jo hvor gammal skal denne bikkja bli før vi får gå et finalespor på 3 – 6 km?

Vi endte altså som nr 25, men selv om vi ble nr 23 ifjor, så er det ikke dårligere, men MYE bedre enn ifjor. Nivået i The Challenge ser ut til å stige for hvert år, og poengsummen vår stiger også heldigvis. Iår persa vi med 712p, mot 605 ifjor. To plasser ned, men 107 poeng opp. Hadde vi hatt 712 ifjor så hadde vi være rundt 10.plass eller no… Så det er enormt med nivåheving.

Men – kommer man ikke med i finalen, er ER man ikke god nok. Og det er jo det som er greia. I år hadde vi forberedt oss så godt, en uke med trening sammen med Vibecke som stort sett alltid kommer seg til finalen. Det var så hygg det, og det var så mye trening for tilsammen så hadde vi jo 5 hunder å trene. Så de som skulle i ilden, de trente bare bittelitt dagene før. Også fikk vi jobba med det kritiske, som også iår var den forhatte øvelsen Tapt apport. ChaBlis gjorde enorme fremskritt og jeg var nesten så sikker som banken på at et skulle gå. Men…

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Torsdag kveld kl 22 var det stemningsfull trekning. Pga Covid 19, ble den iår holdt utendørs og det var med bålpanne og greier. Helt nydelig. For første gang trakk vi rundering med etterfølgende tapt apport kl 8.30. Ny erfaring. Det var lydighet så lenge etter som rundt kl 13 og felt ved 15 tiden.

• 

• 

• 

• 

• 

Vi er igang!

Vi var tidlig oppe etter å faktisk ha sovet bra. Møtte opp i god tid. Ikke migrene. Ikke kvalm. Dro bort og trente litt melding på gjenstand før start. Alt utstyr var på plass. Vel, det vil si nesten; Helletuten til drikkeflaska var sunket i jorda. Dønn vekk. Så noe stress måtte det jo bli. En snill sjel ga meg sin flaske! Sånn er The Challenge; smil og velvilje over hele linja.

Tusla bort med kontrollør og tidtaker i god tid. Jeg var overhodet ikke nervøs, dette her – det var jo dødsgøy! Det gøyeste jeg vet. Det var 1000m med rundering fristil og det var gjemt 4 gjenstander. Jeg visste at skulle vi nå målet vårt så måtte alle finnes. Det jeg ikke visste, var at vi var de første i den løypa. Det vil jo si at det er minimalt med tråkk. Det var heller ikke mye vind.

Det var igrunn aldri noen tvil om at dette skulle gå bra. ChaBlis jobbet som jeg vel aldri har sett henne før. Hennes 7.5 år til tross. Hun gikk ut på lange slag når jeg ba henne om det, hun søkte fritt når hun fikk lov. Og det fikk hun veldig ofte lov til. Jeg fikk bittelitt hetta fordi at jeg ikke greide å få henne helt rundt startsløyfa. Der har vi nemlig gått over før. Men så tenkte jeg som så, at hadde det vært noe der, så hadde hun dratt dit. Med sin enorme erfaring, så VET dette dyret når det er noe i nærheten og når det ikke er det. Med det langt frem i panna, gikk vi oss gjennom løypa. Jeg tok det helt med ro og første melding kommer etterhvert fra høyre. Stor teltduk.

Nydelig melding og påvis. Og sånn fortsatte det. Hun jobbet litt på egenhånd ved å søke 15 meter utenfor midtlinja og hun dro langt ut på slag når jeg ba henne om det. Jeg så at hun hang seg opp et par steder, men lot være å få panikk for det, og lot henne utrede ferdig. Etterhver så hadde vi tre funn.. Blandt annet en ganske så liten tøybit som lå helt nede på stammen på et tre i en myr. Det gikk en stund og vips! var funn nr fire gjordt! En liten støvel, hengt en meter over bakken bak et tre. Det er så godt gjort det! For en følelse. Endelig lykkes vi, uten surr. Tiden ble 35 minutter, ikke værst på en rolig 1000m rundering en tidlig fredags morgen.

Så måtte vi gå ned til tapt apporten. Her var det litt kaos.. Da han som var etter meg, allerede satt å ventet. Jeg trodde vi hadde knapt med tid og fortet meg innover. Vi skulle følge sløyfer. Ganske langt. Så møtte jeg hun som var før meg. Som satt og ventet og det var rett ved der settedommer var (hun som legger ut tapt apporten). Vi ventet og ventet og etterhvert ble det vår tur.

Nedover og nedover også over en diger myr. Lettere løype enn ifjor, men den var tung altså. Jeg finnes ikke nervøs. Dette kan vi jo så godt.

Liten strek i regninga, var at dommern ville snakke om Airedale. Lurte på om det var noen andre i Norge med ferdselsprøve og litt sånn. Sa at han husket disse bikkjene fra langt tilbake. Jeg vet de gjør det for at vi ikke skal være nervøse, men på meg så virker det stikk motsatt. Jeg kan ikke snakke når jeg skal konkurrere.

Fikk sendt bikkja avsted. Tempoet var litt halvveis.. Men hun dro over myra og opp i skråninga! Det så sååå bra ut. Men vips, så kom hun tilbake! I en rasende fart. Uten noe! Søren ass.. Hun hadde snudd før apporten sin. Veldig uvanlig og rart.

Jeg hadde en kommando til igjen, og sendte henne på nytt. Denne gangen gikk hun enda fortere! Men, det jeg ikke hadde tenkt på, var at tiden gikk ut. Så når hun kom, stålende fornøyd med en apport i munnen, så var tiden ute. Vi fikk null. Det som hadde vært en strålende dag, ble med ett adskillig mer tåkete. Jeg kastet en ball og la apporten i lomma uten å se noe på den.

Da jeg kom frem til bilen, så jeg at det ikke var vår apport! Denne hadde ikke noe nummer! Det vil si at hun har funnet en annen som hadde ligget i løypa fra før. Stemningen stiger. Det står jo i reglene at kommer hunden inn med en annen apport, så kan den få gå på nytt. Min tanke var at den hun hadde funnet, hadde ligget der lenge og den luktet jo heller ikke rett. ChaBlis kan ha støtt på den, ikke skjønt tegninga og valgt å snu. Det værste hun vet er å gjøre feil, nemlig. Når hun så kom tilbake til meg, og jeg var streng og ba henne gå igjen, så kanskje hun løste det ved å ta med den som var feil ned. Gud veit om det var sånn, Men det var en mulighet. Det var enormt irriterende! Ville hun ha snudd om den ikke hadde ligget der? Overdommer så på saken og jeg ventet og ventet i noe som føltes som en evighet. Også kom det – en null… Såååå skuffa. Snakket med dommeren etter det,og han sa at det at vi hadde gått ut på tid, ble vektlagt. Æsj ass..

Men, livet gikk videre, The Challenge var ikke over…

Lydighet. Aldri helt fått til det ass… Og ei heller nå. God stemning på banen. Endel tilskuere. Faktisk hadde tre fra min gamle klubb tatt turen i ens ærend for å være tilskuere! Veldig hyggelig. Siri tok bildene under her, som gir en god pekepinn på stemninga i hunden og i meg..

ChaBlis hadde skjønt tegninga. Dette var konkurranse. Her var det ikke sjans i havet for å få noesomhelst belønning, så her gadd hun ikke legge seg i selen og være så flink som hun faktisk kan være.

Fri ved fot: I det dommeren sa – er du klar og jeg skulle til å si ja – så heiv dyret seg på rygg og sparket med beina.. 5 på fot er ikke stort…

• 

• 

• 

• 

• 

Innkalling fra sitt: Verdens enkleste øvelse for oss. Men den ble altså her til innkalling fra dekk.

• 

• 

• 

• 

Hals: Det gikk faktisk ganske så bra og vi fikk karakter 9 på den! Begynte litt sånn ‘uuull – aff – aff’ også ble det fin bjeff og hun var stille imellom.

Hinder: Vel, hun kom seg over og tilbake uten tyvstart, men det var ikke lydløst. Her må jeg ta litt kritikk for har trent mye på høye hindre i det siste. Og det liker hun ikke.. Dette var et helt greit og ganske lavt hinder men som bildene viser så er ikke teknikken helt innafor.

• 

• 

• 

De to siste øvelsene var apport.

Tung apport. Helt greit.

Apport av ukjent gjenstand.. Øhhhh.. Dette visste vi var en vannkanne. Jeg hadde trent på det rett før og tenkte det skulle gå fint. Helt til dommern sa – kast ut! Altså jeg trodde hun tulla! Skulle vi kaste den der? Da kom jo bikkja til å bli gæren! Og det ble den! Det var full dreping og risting… Jeg lot henne holde på litt og brukte så en streng kommando, som helt klart ble oppfattet som ‘drit i det og ta den med hit’. Hvorpå dyret gjorde det, men avlevere? Njet! Det skulle visst bli drakamp. Jeg måtte knurre lavt til henne. Haha, hva gjør man ikke for at ikke dommerne ikke skal få med seg korrigering.. Vel, vi fikk noen poeng da hvertfall, men det var ingen strålende oppvisning. Jeg følte meg flau og dum da jeg gikk ut og tenkte brått på kommentaren jeg fikk fra en kommandant på vestlandet engang; ‘Jøss, jeg har aldri sett en så dårlig A hund i lydighet.’ Ja, det var vi. Enormt dårlige. Jeg jobbet hardt for ikke å gå i kjellern der, for vi hadde fremdeles øvelsen felt igjen.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Felt: Siste øvelsen på fredagen. ChaBlis er god i felt, men denne uka hadde hun vist endel tegn på hormonelt trøbbel. Hun hadde drevet og gravd ned ting, sikkert fordi Quinny hadde løpetid og for at hennes ‘valper’ skulle ha noe å leke med når de ble født. Dette merket jeg godt i feltet for å si det sånn…

The Challenge feltet er velkjent for å være ordentlig uggent. Det er 50 x 50m , men det er åtte gjenstander som skal hentes. Det er ikke vanlige feltgjenstander, men bittesmå eller større ting. Feltet lå i en u, med masse busker foran og et åpent felt bak, så vi så ikke hva hundene foretok seg hele tiden. I vårt tilfelle, kan det ha vært en fordel…..

ChaBlis var i fin modus og raste rett ut. Gjennom buskene, bak til linja og fulgte den helt til høyre.. For der lå en svær lekefisk! En som var større en en fotball og med pels.. Jeg tror den peip også.. Guuuuuud den ble hentet, drept og ristet og kastet opp i lufta. Men mirakuløst nok avlevert, kun med små protester. Så dro hun ut igjen og kom inn med den på forhånd fryktede lekeslangen. Fin avlevering, Men da – ble hun borte en god stund. Så kom en smokk. Og rett etterpå en ladekabel av type small. Så en smal tøyremse. Og en strips. Ristet og tygd og det var skjevt avlevert. Også – ble det løpt endel – også gikk tida ut… Så vi endte opp med 6 av 8 gjenstander.

Jeg var ikke veldig fornøyd da dommern sa at flere av de små gjenstandene var hentet fra et sted der han ikke hadde lagt dem. Å asssa… Det som da har skjedd, er at hun har samla dem i en fin haug, kanskje vurdert å grave dem ned. Men så plutselig kommet på at det sto en halvgrinete kjerring der inne som skulle ha dem. Det var ikke mange som fant alt. Vet ikke om noen egentlig. Tror ingen fikk 10. Et par stykker fikk 8.5 og lurer på om det var en 9. Og det var 47 deltakere, de fleste fant færre enn oss. Selv om jeg var tristere til sinns enn da jeg kom, så var det kanske ikke så aller verst det der.

Jeg tror det ble litt vin til kvelds…

Lørdag opprant. Det skulle være fellesdekk og det skulle være pinnefelt før den store finalen, der de 15 beste skulle få gå lange spor med små ting i..

Jeg lå på 29 plass og hadde mistet håpet ja, men likevel så vet man ikke hva som skjer. Den siste dagen kan mange poeng plukkes. Men jeg hadde tatt sorgene på forskudd og konsentrerte meg om å få pynta på poengene bare.

Fellesdekk med skudd og skult fører: Bikkja lå som en prest – Null tull – selv om flere andre reiste seg. 50 poeng i boks!

Felles pinnefelt: Her hadde vi lært en ny metode av Vibecke. Jeg husket fjoråret der hun tygde og sto i. Det skulle ikke skje iår. Vi var superfokuserte da startskuddet gikk. Og hun jobbet såååå bra! Jeg kommanderte og sendte henne rundt i feltet, hun fulgte pinnerekkene som spor. Det gikk litt sakte i starten, men så begynte pinnene å strømme inn. Vi endte opp med hele 11 stykker! Det var jo kanonbra.

Dvs at vi hadde dratt inn 160 poeng siste dagen, og jeg var kjempefornøyd med det! Ble litt skuffa da vi bare hadde klatret 4 plasser opp til nr 25. Men det var jo enormt tett i toppen og vi manglet som sagt 69 poeng opp til sistemann som kom med på spor – Terje Østlie, ChaBlis sin første læremester.

Så da gjensto kun det vanlige – følge med på storskjerm og drikke øl. Da Vibecke også gikk av sporet, sank stemninge ytterligere hakk. Jeg forsøkte å være fornøyd med siste dagen, men greide det ikke helt. Jeg er ikke så god på det der altså, å svelge skuffelser. Det spesielle iår, var jo at jeg har hatt mer enn vanlig med motstand på privaten, så klart at det og spilte inn når jeg oppsummerte innsatsen dypt nedi øl nummer tre…

Men jeg må jo si meg imponert over Bjørnar og Bari, som drar iland seieren for andre år på rad, og Hilde Hov som blir mummer to og Michelle Hauge på tredje plassen. Og alle de andre som kommer til finalen år etter år.

Og alt i alt mega imponert over dette store arrangementet som er drevet av frivillige. Jeg sa vel at nå var det siste gang for ChaBlis.. Men.. tiden vil vise.