Det sies jo stadig; To hunder er aldri like, to hunder fra samme rase kan ha store forskjeller, hunder fra samme linjer, samme kennel behøver ikke likne osv. Det sies og, spesielt har jeg hørt innen rasen Airedale, at alle Airedale kan brukes til alt. At det kun kommer an på opplæringen. Jasså. Det er i beste fall et sleipt salgsargument. I verste fall ren løgn. For hadde det vært sant, så hadde vi jo sett det. Og det har vi ikke sett.
Men for meg, så er det kjempegøy å ha to fra samme kennel, liknende linjer, men forskjellige likevel. Det har jo mentaltestene så langt vist.Men de er ikke veldig forskjellige, og det skyldes nok tyskernes planmessige mentalitetsavl gjennom førti år. De har vist at begge har dynger og lass av jakt og kamplyst, men at Quinny er særdeles mer sosial enn Chablis. Og at Quinny kan se ut til å ha litt høyere mot. Og litt sånn generelt mer av mye. Men ikke mer av stress og lyd. Og nei; jeg hadde ikke tenkt å nevne utseendet. Som jo forøvrig og har sine forskjeller.
Det er morsomt at Quinny nå begynner å vise muskler. Og å vise hvem hun er. Etter å ha vært i skyggen av storesøster som ikke er søster, har hun virkelig imponert i det siste.
I bitearbeid begynner jeg å ane litt mer kontroll. Men det er et stykke igjen. I rundering derimot, er det mye som har kommet på plass. På mandag, siste dag i påsken, var det duket for siste prøve før eksamen redningshund NRH. 600 meter rundering.
Jeg rakk ikke bli nervøs før Quinny passerte rundt 500 meter.. En fig var da sporet opp og taua inn og 400 meter etter det hadde forgått i en sinnsyk fart.. Quinny, som har levet store deler av sitt liv i konstant mangel på figuranter i runderingen, fikk et skikkelig boost etter å ha funnet figurant nr 1. Flott melding og i det hele tatt. Men farten eskalerte i takt med minkende funn.. Noe som kjennetegner mine to, er at de har skyhøye forventninger! Til ALT! Og da vil de ikke dabbe av pga manglende motivasjon, de vil gire opp! Praktiske greier. Ja, hun lot seg kalle inn hele tiden, men det tok sine minutter etterhvert.
Da vi hadde tørna 90 grader på slutten, og vinden ble stående rett inn fra myra, begynte nok Quinny å ane at det kanskje ikke var nødvendig å gå helt ut i motvinden på den myra for å lete….. Når Quinny har bestemt seg, så skal det mye til at Quinny endrer mening.. Selv om både instruktørene og fører’n tøyt og peip om at de ville ha henne utpå der. Fører’n svetta og maste og bikkja løp mer og mer framover…
Helt til hun tilslutt fant på at det var greit å ta et langt slag bakover da.. På skrå av vinden..
Også – spruta hun rett tilbake og over midllinja og kom gledestrålende tilbake med funn!! For det er akkurat det Quinny er, – en gledestålende hund! Alle hun finner blir SÅ glade! De sier ofte at de har hatt besøk av Bamsen! (Et hint om å få trimma hunden, tenker nå mer jeg.).
Med det så var NRH sin siste prøve før eksamensoppgaven ferdig, og Quinny er nærme å gå i ChaBlis sine fotspor og bli godkjent som redningshund NRH og bli med å lete etter folk som har gått seg vill.
Tiden vil vise når, evt om, vi møter opp til en slik eksamen. Pr idag har vi svært få folk å trene med, vi kommer ikke inn på et eneste treningslag i 8 mils’ radius.. og jeg kjenner at det skal mye motivasjon til å fortsette å ha ansvaret for treninga av to redningseksvipasjer sånn helt alene.
LIVET i LIER 