A prøve NRH er 1 km spor med 100m oppsøk og 800m rundering. Disse to prøvene må vi bestå sammen med en ukes test for å bli godkjente som redningshundekvipasje i Norske Redningshunder. Jeg pressa inn en sånn prøve på Røros rett før vår tidligere omtalte roadtrip 1. Kort fortalt; vi strøyk! Det er ikke så kritisk som det høres ut til for det var små marginer som skilte fiasko fra success;
Sporet ble lite spennende. På en sånn prøve er det tre forsøk på oppsøket – også strykes sporet om man ikke finner det. Det er ikke som i konkurransespor at du får en helt OK karakter selv om hunden går feil vei. Man får bare beskjed om at det er feil og ikke om det er feil vei. Så om man får feil på et oppsøk så er det en ide å snu hunden og se om det var feil vei bare. Bikkja fant likesågodt et annet spor i løpet av oppsøkstrekninga og da brukte vi opp to forsøk på den måten. Når hun tilslutt snublet over det riktige sporet, valgte hun feil vei av seg selv! Jeg var nok mer nervøs enn jeg trodde og er helt sikker på at det smittet over på henne. Sporet fikk vi gå likevel og det gikk kjempefint. Men det teller altså ikke når man har valgt feil vei i oppsøket….
Runderinga derimot ble veldig spennende! Det var varmt, lite vind og det var en løype av en vanskelighetsgrad jeg vel ikke har sett i runderingssammenheng før. Det var dvergbjørk og lyng og middels store tuer hele veien. Delvis krattete og kvistete. På høyre siden var det en kraftig helling oppover og på venstre siden en tilsvarende kraftig helling nedover. Det vil si at på hvert annet slag fikk hunden 100 m ulendt stigning å forsere. Midtlinja var bred og fin, men det gikk en bekk langs høyre siden og det var et område med et par meter med fin sand/leire hunden måtte løpe over hver gang den gikk ut på høyre siden. Kun en hund besto denne dagen og et par måtte sågar bryte. ChaBlis overrasket dommerne med sin drift og fart og kondis. Jeg møter alltid skepsis når jeg kommer med Airedale i konkurranse eller prøvesammenheng, for få bruksfolk har jo sett disse bikkjene på utrolig mange år. Og de man ser nå fortiden, er som oftest stylet og gredd og går bedagelig rundt i en utstillingsring. Dommerne var oppriktig interesserte og ble svært imponert over denne gærne terrier’n som sto distansen og mer til. På tilbakeveien hadde ChaBlis drakamp med dommeren! Hun viste ingen store tegn til å være sliten overhodet.
Den siste figuranten lå på 800 meter, langt ut. ChaBlis var svært nærme, men det var ikke et vindpust å kjenne og dermed måtte hun ha snublet over figuranten om hun skulle ha funnet han. Dommerne lot oss gå 150 m lenger i håp om at hun skulle få mer vind, siden resten av runderinga hadde vært så bra, men – akk nei, ingen vind kom og da strøyk vi på vårt første forsøk.
Men det er ingen krise. Dette fikser vi på neste forsøk. Det var et hyggelig møte med to dommere, en dommerelev, FTU representant og et par skuelystne til. Vi fikk mange flotte tilbakemeldinger og gode råd til neste gang.
Jeg trener ikke så langt , for jeg har ikke troa på at det er nødvendig all den tid rundering handler om motivasjon, holde hunden i jaktfunksjon og ha god kondisjon. Men for min egen del så skal jeg ta et par lange runderinger før neste prøve for å få litt øvelse i hvor langt 800 meter virkelig er.
For igjen er det jeg som er det svake leddet i vår relasjon. Det er jeg som blir usikker når jeg ikke vet hvor langt det er igjen. Og det er jeg som faller sammen og mister troa underveis. Det skylder jeg hunden min å ikke gjøre.
LIVET i LIER 