På hundeområdet har vi to store mål iår: 1) Å bli godkjent redningshund -ekvipasje i Norske Redningshunder og 2) Å komme blant de 25 beste i The Challenge – verdens tøffeste brukshundprøve. Første uka i august tok vi et langt steg mot godkjenningen i NRH!
Ukas arbeid A er en intensiv uke med Norske Redningshunder der målet er å sjekke om hund og eier er på nivå til å kunne bli godkjent som redningshund ekvipasje. Vi var seks ekvipasjer og to svært erfarne instruktører i en hel uke i de Kongsvingerske skoger, så det sier seg selv at vi ble skikkelig gjennomanalysert.
Jeg vet at jeg har en veldig god hund, men jeg som fører skal også henge med… Og jeg synes det er en stor påkjenning å bli testet og vurdert konstant så lenge. Jeg var litt spent, nettopp fordi jeg har trent ganske lite med NRH – treningslag og enda mindre med NRH – instruktør. Men siste halvåret har jeg fått mye ekstra hjelp fra et par gode venner som enten har eller har hatt redningshund. Og det har vært helt utslagsgivende ift den nivåhevingen vi har hatt i år.
Ukas arbeid er brutt opp i enkeltøvelser dag for dag og det er en hel dag med ‘ordentlige øvelser’.
Første dag var verst. Vi startet aller første dagen med å sjekke at hundene meldte korrekt på hva det nå skulle være de fant uti skogen der. Vi ble sendt inn i en løype med forskjellige typer funn – alt fra gjenstand, gående figurant, figurant i tre til helt skjult figurant. Her gikk det kjempebra med oss, jeg var heller ikke i tvil om det på forhånd. Øvelse nummer 2 den dagen var teigsøk. Her fikk vi lagt ut et område på GPS som var ca 300m x 500m og inni der fantes det et ukjent antall folk og gjenstander. I starten på teigen skulle det stå en hund. Dette for å luke ut redningshunder som ikke kan jobbe samtidig med andre hunder. ChaBlis gir sånn rimelig blaffen i om det er andre hunder der, siden det for henne er viktigere å søke og finne enn å drive på med andre hunder. Det jeg ikke var så forberedt på, var at den ene instruktøren skulle gå sammen med oss i hele teigen… Jeg takler ikke så godt å bli vurdert på så nært hold og ble veldig stressa. Noe som førte til at jeg gjorde noen bommerter;
Jeg planla å starte å gå teigen rundt i kantene, siden det gikk en vei nesten rundt. Men å gå på veien var ikke så smart for der hadde mange gått iløpet av dagen. Så da måtte vi litt inn i terrenget. Og terrenget her liknet svært lite på det mosedekte jeg sist trente teig i på Kløftefoss… Her var det temmelig mye vegetasjon og det var områder med hogstfelt. Så det som så ut som en god ide i teorien, var igrunn ganske dumt i virkeligheten. Jeg hadde og maks uflaks for jeg startet i den enden figuranten lå, men vinden var sånn at vi måtte gå nesten rundt for å få ferten…. Vel, ChaBlis er en hund som løper mye og langt og gjerne er selvstendig. Jeg lot henne gå ganske fritt, for jeg hadde en tidsfrist på to timer som jeg ikke ante hva innebar. Så hun drar avsted og kommer kjempefornøyd tilbake med en liten regnfrakk som er pent pakket inn. Ånei…. I teig skal ikke hundene apportere gjenstander! De skal meldes på. Greia er at vi skal vite hvor de ligger for å kunne ta spor derfra. Denne var mindre enn et a5 ark og det er ikke så rart at hun hentet en så liten ting. ‘Vel vel’, sier jeg kjekt til instruktøren, jeg bare sender henne ut på påvis så vil hun vise meg hvor hun fant den.’ Men jeg er stressa og glemmer å sette på line.. Og ChaBlis drar avsted – ut til der hun fant den – men…. det er klart at hun ikke stopper der når det verken er gjenstand der eller hun har line på.. Så hun forsvinner temmelig langt.
Nå merker jeg virkelig stresset, og begynner å få tanker om at vi kommer til å stryke allerede første dag :0 For jeg eier jo ikke selvtillit og jeg er en mester i å gjøre ting større enn de er…. Men jeg biter det i meg og trasker ufortrødent videre..Skal vi tråkke ramma så skal vi det, selv om det ble mer og mer irriterende furuskog og ulendt terreng. Jeg får noen oppkall på radioen med spørsmål om hvor jeg er. Jeg fikk siden vite det at svaret ‘Nede ved veien der jeg var istad’, er veldig feil svar. De ville ha himmelretninger og oversikt over hvilken retning vi beveget oss i. For å være helt ærlig så var jeg veldig i tvil om det akkurat der og da. Med denne granskende instruktøren på nakken langt inni granskauen så sto det overhodet ikke klart for meg hvor Nord var. Det hjalp ikke å si til meg selv at han skal jo bare gjøre jobben sin…. Han kunne finne på å stryke meg! Stoppe hele karrieren vår med et pennestrøk. Jeg malte det frem i hjernebrasken der vi kavet rundt i vilnisset uten så mye som et bittelite funn eller spor.
Der! Hun drar på et spor! Jeg løper etter og kobler på lina. Nå skal det spores! Ja og du og du som hun løp på det sporet og du og du så snirklete det ble og så veldig tett skog det ble! Jeg måtte vel innse at det var ytterst tvilsomt at et menneske hadde gått det sporet. En haug med harebæsj bekreftet den mistanken. Å! Enda et oppkall fra KO. Hvor er du? Hva er planen? Sit rap. Da! Stikker min fantastiske hund avsted i stooooore hopp oppover lia. Og kommer gledesstrålende igjen med melding! Og jeg styrter etter. Bak en stein sitter en ‘dame som har hjertefeil’ som jeg jo gjenkjenner som Mari på laget.. Hun har mista pillene sine et sted i nærheten. No probs. Bikkja mi er en racer på feltsøk. Men feltsøkhunden har annen agenda og forsvinner laaaangt nedover lia og bryr seg katta om ‘hjertesyke damer…’ Jeg blir superstreng og kommanderer henne tilbake og heldigvis så kommer hun som et lyn! Plukker med seg pilleglasset i en fei og leverer det pent og vips er vi på vei videre på overværssøk etter en genser som denne ‘hjertesyke damen’ hadde mistet.
Det viste seg senere at det var genseren hun hadde stukket avsted på da jeg ble så streng og brølte henne tilbake. Summasummarum: Hun jobbet som en helt, men jeg ble altfor stressa og følte at hele verden raste sammen allerede første dagen.
Men – good news! den gjorde ikke det! Alle er med videre, sa instruktørene etter dag 1. De hadde sett litt diverse som de måtte sjekke nærmere, men ingen hjemsendingspass var skrevet.
Etter samtale med en som hadde vært med på dette før og som er særdeles flink til å si de rette tingene, greide jeg å roe meg ned og gå på dag 2 med nytt mot.
Ta en ting om gangen, ikke tenk bare gjør. Dagene som fulgte føltes ikke så dramatiske selv om det var mye vi skulle gjennom hver dag . Det var avogtil lagsmøte på kvelden kl 22 og det var endel forelesninger også. Så slappe av en hel kveld det ble ikke aktuelt. Vi gikk flankesøk langs vei. Sånn ca over 1 km. Her fant trollet mitt en fyr i 12’te time.. Vi gikk stisøk med flotte meldinger på gjenstander. Her lå figuranten å jamra seg oppi lia… ChaBlis ga igrunn direkte beng i å følge opp kun på lyden, men fant han på ‘vanlig måte’ etterpå. Dog syns hun det var INMARI mystisk med en figurant som jamra seg sånn mens hun skulle melde så hun sto å kikka litt før hun meldte. 500 meter oppsøk fungerte og sånn rimelig bra. Tidlig en morgen skulle vi gå spor som hadde ligget over natta i 18 timer. Det gikk som fot i hose!
Også kom dagen da det var det duket for min største skrekk: 3 km sporet! Vi hadde aldri gått et så langt ukjent spor før. Og jeg takker sporlegger for at han ikke nevnte før jeg startet at dette sporet gikk i det desidert jævligste terrenget jeg noengang har trent hund i. Det steg jevnt oppover og var dekket av småhogst. Småtrær som lå på tvers overalt og gjorde det utrolig vanskelig å komme frem. I perioder måtte jeg krabbe over hindringer. Og det var myrhull. Og med sånne kraftige stigninger,så merket jeg godt at kroppen sleit. Jeg lurte litt på om jeg kom til å miste pusten eller få hjerteinfart – men kroppen er kanskje bedre i stand enn jeg tror…. ChaBlis sleit også, men holdt likevel et imponerende tempo. Hun plukket også gjenstander underveis,så jeg var igrunn aldri i tvil om at vi var på rett spor. Men jeg tenkte for meg selv at om vi skulle gå av sporet her, så ville det bli nærmest umulig å søke det opp igjen. Jeg tenkte at det bare var en kneik sånn i starten… Men – det ble igrunn bare værre jo lenger vi kom! Og brått gikk det nedover og. Det var rullestein og det var løs jord. Eller høyt ormegress. Jeg måtte dekke bikkja for å fire meg ned etter henne. Et om mulig enda værre hogstfelt dukka opp, og det var tilfeller der hvor ChaBlis satt fast i hull av stammer og kvist. Og det var små stabler med felte trær vi måtte over. Vi kom så inn i et digert område med masse strå! Ikke veldig overraskende så var det veldig bratt oppover også. Stråene var kjempehøye og jeg så ikke hunden min i det hele tatt! Så på det punktet bare hang jeg i lina mens hun peste seg oppover. Midt i dette stråkaoset bråsnuddde hun og kom med en gjenstand. Måtte levere vettu! Jada og det begynte å regne og jeg ventet igrunn bare på tordenværet. Eller et beinbrudd. Eller et astmaanfall.
Jeg så en grusvei! Jeg tenkte at der må jo slutten være! Men neida, sporet gikk rett over veien og fortsatte opp enda en skråning. Og det var bekk og.. Jeg fant opp ganske mange banneord på denne turen… Da vi atter en gang, etter en evighet, styrtet nedover mot en vei, var jeg så sliten at jeg ikke engang tenkte på at dette sporet hadde en slutt…..Jeg var kanskje forberedt på å vase rundt der ut uka. Helt plutselig stoppet min fantastiske sporhund ved en treningsbukse! Det var slutten! Erre muulig??? Vi hadde greid det! Så glad og fornøyd har jeg ikke vært på det jeg kan huske. Det ser ut som at ChaBlis gasser på enda mer jo vanskeligere det blir. Tipper kanskje at vi ser terriern sin kamplyst glitre da. Utvilsomt en grei egenskap hos en brukshund. Ja og når vi ble kjørt tilbake til starten av sporet der bilen sto, så stakk jaggu bikkja avsted til starten av sporet igjen!
Dagen var ikke over med dette og vi dro rett igang med å lete etter en dame som hadde forsvunnet fra sykkelen sin… Oppsøk fra gjenstand har alltid gått bra og det gjorde det også nå.
En skikkelig oppturdag det der! Og vi var klare for torsdagen med ‘Ordentlige øvelser’
Ventet på utkall. Vi var ganske så spente hele laget der vi satt og ventet på utkall som
skulle komme på telefon via Telemeny. Idet vi kjørte av sted på første ‘aksjon’ skal jeg ikke nekte for at alvoret tok oss litt.Vi ble fort enige innad i laget om å sende ut Mona K på oppsøk fra bilen til savnede. Hun har en helt rå sporhund! Selv fikk jeg teigen like bak bilen. Jeg kjente veeeeeldig på følelsen av å være redd for å ha gått over i det jeg meldte fra til ‘Leder NRH’ om at vi ikke kunne finne noen i vår teig. ‘Savnede’blir ikke funnet av noen her faktisk, så vi fikk også kjenne litt på den følelsen av å føle seg mislykket… Neste øvelse var annerledes lagt opp. Her fikk vi i oppgave å gå flankesøk nedover en vei mot et vann. Her støtte vi på mange vanskeligheter og lærte mye. Spesielt det at det var en god ide å be om forsterkninger når skogen er kjempetett og det som ser ut som vann på kartet , viser seg å ha store myrområder. Siste øvelsen var vel den vi som lag taklet best. Her var det en i laget som fikk ansvaret for å styre øvelsen til KO kom. Og sammen fant vi ganske så mange bortgåtte på kort tid. ChaBlis viste og hvor gira hun er på å finne. Dette var søk i line og lina satte seg fast i et kumlokk da ChaBlis ville styrte inn i buskene bak et fabrikkbygg. Hun regelrett røsket seg løs så hempa ble dratt av dekkenet! En lang lang dag som endte med debrief kl 22….
D dagen opprinner. Fredagen var på en måte den verste dagen – for det var dagen da vi skulle prøves i det som instruktørene synes de måtte se mer av. For meg ganske fryktelig, for da visste jeg at de oppgavene vi kom til å få, var oppgaver der vi måtte overbevise instruktørene om at vi var gode nok. Jeg begynte å kjenne at uka hadde tatt på og var fryktelig sliten da jeg satt i bilen og ventet på oppkall i pøsregn.
Javisst, vi fikk enda en teig. Hjertet sank. Det var altså ikke bra nok det vi gjorde på øvelsen. Jeg skulle redegjøre for taktikken før jeg gikk bort til teigen også skulle jeg gjennomføre mens instruktøren skulle følge med. Han sa at han kunne se meg fra veien og at han kom til å dukke opp underveis i teigen og at jeg måtte regne med å bli påført stress underveis. Greit. Sånn er også livet på aksjon.
Jeg hadde motvind. Det var en vei på østsiden som jeg helt klart burde starte å sjekke ut. For her kunne det gå ut spor. Og det gjorde det ! Og vi fant første figurant på rekordtid! Det ble endel stress likevel da jeg glemte å holde igjen ChaBlis til hun hadde kommet seg ut av teigen igjen, så bikkja dro jo å fant henne enda en par ganger.. Men jeg holdt likevel hodet ganske kaldt. En stund. Helt til jeg var i andre enden og fikk et oppkall med beskjed om at den savnede kunne være i dårlig forfatning og spørsmål om jeg ikke snart var ferdig. Jada jeg kjente stresset! Begynte å kikke opp i trærne…. Og får en melding fra ChaBlis som jeg tydet som at var nettopp oppi trærne. Men hvordan skulle jeg få noe (n) ned derfra? Jeg så jo ingen… Hadde de virkelig lagt noe så høyt opp? Heldigvis valgte jeg å gå videre oppover langs grensen i håp om å ta opp noe fert de og da melder ChaBlis om funn av et håndkle! Hurra! Vi følger sporet nedover og hurra igjen! Der er jo Mari fra laget igjen 🙂 Jeg greier ikke helt å glemme meldingen i trærne å melder det inn til Leder NRH… Han mener at bikkja mi har meldt på et ekorn… Men jeg er helt sikker på at ettellerannet var oppi der. Glem det sier instruktøren, du er ferdig med øvelsen. Jeg kjenner at tvilen tar meg igjen. Hva mener han? Har jeg strøket? Ingen svar kommer, bare beskjed om å møte opp et annet sted….
Er’remulig å være så uttafor pga dette? Tenk om jeg hadde vært nær på å stå også stryke pga noe surr med noen trær.. Jaja, vi måtte uansett videre. Men neida. Nå vil ikke bilen gå mer. Og mobilen er søkk vekk. Streeeesss! Løser et problem av gangen. Kort fortalt så kom vi oss avsted etterhvert og ble sendt rett ut på asfaltspor med innlagt gress. Dette gikk kjempebra! Tommel opp fra instruktør. Også var det duket for søk i industriområde. Dette trodde jeg bare skulle være for morro skyld så jeg tok det ikke så seriøst, men vups! det var og en bedømt øvelse og jeg fikk meg et par tette og en badehette der…. Neida – ingen sinte folk, bare velmente råd.
Men – denne fantastiske hunden leverer igjen! Finner en mann som ligger oppå en plankehaug, en gjenstand som var laget mystisk og som noen andre hunder syns var skummel og en godt skjult figurant. Etter det var det masse prating og for første gang denne uka så satt vi i stolene våre å drakk kaffe! Ingen fikk vite noe denne dagen heller, men instruktørene sa de hadde sett det de ville se og ikke fått noen store overraskelser. Vi i laget begynte å ane håp. Hadde alle stått kanskje? Rett og slett?
Lørdag var D dagen. Dagen da vi skulle få vite om vi hadde bestått ukas Arbeid. Vi møttes på stranda ved et vann og ble høytidelig kalt bort til instruktørene en etter en. Og de dro dette veeeeldig ut med å snakke og snakke….Gikk gjennom sterke og svake sider. Vi hadde hatt en kjempegod utvikling, jeg ble nok lett stressa, men på tross av det så greide vi oss likevel bra. Og sånn i en bisetning så sa de: ja, dere har bestått!!
Fantastisk moro! Og så utrolig mye som vi lærte denne uka! Nå gjenstår ‘bare’ søksprøvene: 800m rundering og 1 km spor med 100m oppsøk. Vi skal klare det. Helt klart.
Det var høytidelig utlevering av kursbevis der alle deltakerne ble ropt opp en og en. Og det rare var det at jeg aldri greide å være med på noe fest eller noe hæla i taket på kvelden. Spiste kjempegod festmiddag og heiv nedpå sånn cirka 5 glass vin. Da var’e natta gitt.
LIVET i LIER 