Denne gangen en B… Katastrofesøk B. Vi har vært på Hovedkurs Katastrofesøk med Norske Redningshunder i fire dager. Planen var å se hvordan ChaBlis jobbet i nedraste plankehauger, gamle hus og ja, generelt vanskelige miljøer. Vi tok en sjans og meldte oss rett og slett på B kurs. Da fikk vi testa oss, vi fikk lært mye og vi fikk en pekepinn om vi skal satse på en sånn tilleggsutdannelse innen Norske Redningshunder.
Og det! Tror jeg jaggu vi skal. De av dere som kjenner ChaBlis vet at hun er av type ‘gæren’. Hiver seg utfor ting og virkelig går på om det er noe fristende i den andre enden. Vel, slike egenskaper KAN være skumle om det vi skal jobbe i er bevegelige plankehauger med spiker, gulv med store hull i, digre stener..
Jeg bøyer meg i støvet for denne hunden. Hun har svært liten erfaring med så vanskelige miljøer vi var i denne uka og hun løser alt sammen uten å få så mye som en skramme. Jeg så til og med at hun var litt forsiktig med noen digre stener som hun skulle løpe rundt i for å finne folk. Da tok hun rett og slett en annen vei rundt og fant figuranten lett som bare det.
Vi møtte en utrolig dedikert gjeng på åpningen. I løpet av uka fikk vi oppleve at her holdt instruktørene et svært høyt nivå. Her var mange av de som var med å lette etter folk i jordskjelvet i Nepal. De hadde og vært med å hjelpe til under andre store humanitære katastrofer. Det legger en alvorlig ramme rundt dette som jo er kjempespennende trening.
Hver dag var det to forskjellige objekter vi skulle på. Vi var i noen gamle låver. Låver har hull i gulvet og i taket, slik at vi kan gjemme figuranter i uvante vinkler. Har sjeldent sett en mer gira hund enn ChaBlis som plutselig skjønte at det var folk i taket! Og det var folk i små hull i gulvet! Det kom ball opp av hull om hun bjeffet litt! Fantastisk! Etter en dag med påminnelse om at hun skulle bjeffe når hun fant folk, så gjorde hun det av seg selv!
Det er litt klønete med bringkobbelmelding i sånne miljøer, litt fordi at gjenstander skal ikke meldes på og litt fordi at hunden må gå fire turer frem og tilbake for å først søke opp, så varsle fører også påvise. Så vi kjører halsmelding i den type søk. Dvs at hun skal bjeffe til jeg kommer meg dit hun er.
Det værste stedet jeg var figurant, var vel i kjelleren på Lecafabrikken. Her pleide de å brenne Leca, så aske og støv virvlet opp hvor hen vi kom. At støvmaska lå i bilen var kanskje litt dumt, tenkte jeg mens jeg forsøkte alt jeg kunne å ikke hoste der jeg satt i det støvete mørket og ventet på neste hund. Her ble hundene heist ned et par meter med vinsj for så å søke i mørket, noe som utfordrer det mentale hos hundene våre.
En morgen hadde vi oppmøte på Oslo Kommune, vann og avløpsetaten på Økern. Da var det duket for øvelse og vi fikk beskjed om at her hadde det eksplodert ordentlig og de manglet et par folk. ChaBlis søkte kjapt over et område med mange rør, bokser og kabler og anna stæsj og bestemte straks at ja, det var en dame i et rør! Lokket var på men hun bjeffet iherdig til lokket ble tatt av og navnesøster Kristin krabbet døvhørt ut.
En annen morgen var det duket for oppmøte på søpledynga på Alnabru. Her ble vi møtt av en anselig mengde fugler og en svært eksotisk lukt. Det var duket for avgjørende prøve! Merete instruktør synes nemlig at ChaBlis og et par andre av hundene fikk vise litt mer i forskjellig type underlag, siden hun hadde tatt en unnamanøver i de digre steinene i steinbruddet dagen før. Bikkja valgte der å gå snarveien inn bak og sjekke området fra baksiden, mens vi ville se at hun gikk ut akkurat der hun fikk beskjed… Vet ikke om det var terrier’n dypt inne i ChaBlis som våknet der, men rett ut der jeg hadde tenkt hun skulle, var ikke et sted hun fant det hensiktsmessig å gå gitt.
Vi fikk beskjed om å vente rundt hjørnet til hun fikk gjemt en stakkar som skulle finnes. Da vi fikk beskjed om at det var klart og jeg så hva som ventet oss, sank jeg to meter! En diiiger haug med planker, paller og søppel! Det var spiker i plankene og knekte pinner og annet stakk opp. Det var mange meter til toppen og jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle være mulig å bevege seg oppi der og til og med søke. Og for en stank… Jeg datt mentalt ned i det berømte sorte hullet og så for meg at Katastrofesøksekvipasje, det kom vi ikke til å bli….
Vel, jeg måper ennå. ChaBlis rett og slett bare startet på klatreetappen og forserte alt det ekle i sin iver etter å finne. Ålte seg under planker og hang i armhulene mens bena fant feste. Hun balanserte på plankebiter og la seg ned for å komme dit hun syntes det lukta menneske. Og ball! Og ja så klart fant hun! Og hun hadde ikke en skramme etterpå. Bikkja mi, som stadig vekk kommer hjem fra skogstreninger med skrubbsår både her og der, var altså såååå forsiktig i dette miljøet. Hun forstod sikkert at det var farlig og tok ingen sjanser.
Siste punkt på kursagendaen var løfting av hund. Symbolsk nok hadde Sonja forsvunnet i en container.. Så hundene måtte først lokalisere containeren for så å bli løftet inn også der fortsette frem til figuranten og markere der. Jeg ser at jeg har et stort forbedringspotensiale i idretten ‘løft av hund’. For å ta tak i henne som en pølse og manøvrere henne i rett retning med hodet først, førte til både skallekræsj og hoven leppe, men bikkja kom da opp og halset gledestrålende på sitt funn.
En skikkelig dusj måtte til da vi kom hjem, men plaster og Pyrisept var overhodet ikke nødvendig. Tenker at vi neste år skal forsøke oss på A godkjenning Katastrofe, men før det så må vi se å få bestått det siste avgjørende sporet til søndag og bli godkjent Redningshund barmark.
LIVET i LIER 