LIVET i LIER

Jeg har jo glemt et viktig innlegg! Opprykket vårt til A spor! Første lørdagen i august var dagen og Modum var stedet. Men det var jaggu dramatisk! Og jeg kan ikke skryte av vakker lydighet for å si det sånn. Men jeg kan skryte av å ha overvunnet en indre og en ytre kritiker. Det er nesten større enn det å ha rykket opp til øverste klasse i NBF Spor. 

Tidsskjemaet var perfekt. Felt først, så spor, så lydighet og så fellesdekk. Favorittrekkefølge i mitt hode. Stedet var perfekt. Stuegulv å gå på. Flatt og åpent. Pent vær. Regnet litt om natten bare. Jeg hadde riktignok hørt om at det var et skrekkelig kupert område der oppe hvor det hendte de la spor. Og noen nevnte kuer. Men jeg tenkte ikke over det. Så uflaks kunne ikke vi ha. Eller?

Fryktelig i felt.. Jeg trakk startnummer 5. Også perfekt. Ikke først og ikke sist. Møtte selvsikkert opp til felt. Er det noe ChaBlis aldri feiler i så er det felt, tenkte jeg, og sendte henne ut uten å tenke noe særlig. Hun heiv seg ut og grafset med seg en gjenstand på null komma svisj. Tygde ikke engang! Flott! Men …. da var det og slutt på det flotte, eller? Hun løp og løp og løp. Og liksom… fant ikke helt noenting. Der! En gjenstand til ble funnet. Flott levert. Fortsatte med løpinga. Det var vanskelig uti der! Hun jobbet og jobbet men greide ikke lokalisere. Kom tilslutt inn med en ting til, men etter det var det helt slutt på hentinga. Tiden ute. 3 av 4 funnet. Og karakter 7.5 var et faktum. Off… Det er dårlig altså. Men ikke så dårlig at vi var ute av dansen. Det viste seg etterpå at bare to av B ekvipasjene hadde plukket alle. Så noe var veldig vanskelig i det feltet.

Ku og kupert… Vi putret så av sted til sporet.  Måtte vente leeeenge på dommer. Det regnet litt. Dommer kommer. Før jeg skal sende hunden så ber han meg kikke litt til høyre for oppsøkssløyfa. ‘Ser du det brune der?’ Nei, sier jeg, for jeg har jo ikke hatt råd til å kjøpe nye linser. ‘Det er en ku.’ Å herregud, javel, så jeg fikk kusporet, tenker jeg i mitt stille sinn. Dagros står og tygger drøv, mens vi roter litt i oppsøket. Det ble hakket mer hektisk enn tenkt. ChaBlis tar opp sporet og drar fint av sted. Rett mot Dagros! Den kua kunne ikke gitt mer beng og mitt fantastiske Dyhr blåser og i om det er melkeprodusenter i sporet sitt. Hun går så fint av sted. Akkurat så fort at jeg slipper å slite med å holde henne igjen. Finner en pinne og! Fantastisk. Det bærer utpå en myr. Det blir kupert! Dette er ikke stuegulv. Å herregud. Ikke bare fikk jeg kusporet, men jeg fikk det eneste kuperte sporet på hele Modum også.. ChaBlis bryr seg lite og durer rett opp en bratt skråning. Jeg henger pesende etter som et slapt kadaver. Snubler og tryner. Over en sprekk og rett etter at hun har forsert en diger kuruke, plukker hun triumferende en pinne til!! Det peses og plukkes over en lav sko. Dagros med venner følger spent med på avstand. Og derr! får jeg det fantastiske synet det alltid er etter å ha tusla rundt i enden av en sporline i 1.2 km; SLUTTSLØYFA! ChaBlis kom og etter litt leting triumferende med sluttpinnen. Rask opptelling av fangsten i sporet viser at vi kun har gått over en pinne. Det er veldig, veldig bra, kuer og kupert tatt i betraktning. En 9’er på spor tenner igjen opprykkshåpet.

Hund for selvbestemt fremadsending. Tilbake på stevneplassen er det lydighet som truer. Ja, jeg sier truer, for vi har slitt med våre ting i lydigheten altså. Jeg er alltid usikker på hvor mye oppvarming frøkna trenger. For lite gir hyl og skrik og for mye kan gi alt mulig annet av oppførsel utpå banen. Jeg legger en plan som jeg som vanlig ikke rekker å følge. Kjører noen stå’er og litt fot og en kryp og blir ropt opp. Som alltid mye før jeg hadde regnet med det. Hæ? Ere nå? Jamen jeg er jo nr 5. Og han foran der var jo… nr 4 ja. Dæven å fort ting går.

Jeg kjenner det med en gang at hun er med meg på foten! Hun følger meg som om vi har en liten usynlig tråd mellom oss. Ikke en lyd! Dommern finner likevel noe å pirke på og gir oss 8.5p, men det er en bra start! Innkalling med stå fra 50m har vi øvd så mye på. Hun står! nesten med en gang jeg hyler ut! Dommer pirker på noe også her og gir oss 8. Helt greit det å. Fremadsending: Dette her kan vi. Så jeg senker skuldrene. Viser seg raskt at det ikke var så lurt i dag. Nytt innfall fra Frøkna i denne øvelsen: Hun starter med å gå frem på eget initiativ. Begge veier! Tjuvstart altså, noe som blir slått hardt og brutalt ned på i lydighetsverdenen. En sur 6’er der og jeg blir tilsvarende sur.. Dette fanger Terriertøsen sporenstreks opp og piper seg gjennom resten av programmet. Det ble kryp med pip, hals med pip, apport med pip og stående innkomst… Hinder gikk vel sånn tålelig bra mener jeg. Dommern himler lett med øynene og sier at hun har jo alle øvelsene fint inne, men… ‘det er alt dette herre andre her.. alt detta rundt. Mye uro.’

Jeg tusler slukøret til bilen. Tror igrunn at opprykket røyk med den begredelige opptredenen. Dyret som jeg var ekstremt fornøyd med før vi gikk inn på banen, sank en del i popularitet pga den selvbestemte fremadsendingen.

Dekk med skepsis. Det er klart for fellesdekk med skudd. Jeg er helt trygg og rolig. Dette kan vi. Dette har vi jobbet så mye med. Trasker inn og skal legge henne midt i mellom alle de andre hundene, som nr 5. Dommer sier jeg skal ligge ytterst. What? Hvorfor det sier jeg. ‘Noen har klaget og sier hun har tendenser til å reise seg’, sier han. Å herregud ja. Vi var på to stevner før sommeren, rett etter at løpetiden var over. Hun var superhormonell og forsøkte seg på leking med kjekke sidemenn…. Er det virkelig noen her på stevnet som tror at jeg ville lagt henne nå uten å være sikker? Tror de jeg er så useriøs og slumsete? Også sier de det ikke til meg engang 😦 Det synker i meg. Jeg føler meg som en byllepestsmittet og tenker at – greit da drar jeg bare hjem. Ikke flere stevner på meg, ikke mere dekk. Jeg får starte med noe annet. Agility kanskje. Men hei vent! En indre dialog starter. Jeg VET jo at vi kan dette. Jeg ER helt trygg. Skal overnervøse medkonkurrenter få ødelegge dette for meg? Nehehei.

 Det hører med til historien at jeg på premieutdelingen fikk et skjema som viste at vi manglet ett poeng på opprykk! Ikke nå igjen tenkte jeg. Men så viste det seg at de hadde bytta ut min karakter med hun som lå der vi skulle ligget! Så vi fikk nytt skjema – på det sto det et stort og deilig kryss i kolonnen for opprykk!

Jeg trenger vel ikke å si at hun lå? Som en påle! Ikke en labb ble rørt på. Det var så vidt hun pustet. 40 poeng! Og vipps steg ChaBlis sin verdi til langt over det den var før vi kom. Jeg hadde beseiret min indre kritiker – og de ytre også for den saks skyld. Aldri igjen skal jeg bry meg om hva andre mener og tror og synes om meg og min hund.