ChaBlis godkjenner: Redningshund!


Allerede før jeg hentet ChaBlis hos oppdretter, hadde jeg kontaktet et treningslag i NRH og besøkt dem på trening. Hun ble importert med et hovedmål og det var å bli redningshund. ‘Bestillingen’ til oppdretter Harriet Rosenthal hos Kennel von Erikson lød på følgende: En driftig hund med gode søksevner og som likevel er førbar og lærevillig. Jeg fikk som bestilt og mere til… At vi på veien mot denne godkjenningen har tatt noen avstikkere og funnet ut at også  lydighet og brukskonkurranser er noe å drive med, skyldes at hun jo egner seg så godt til så mye at jeg bare ikke har greid å la være… Søndag fikk vi endelig gullmedaljen og godkjenningen som redningshund NRH ettersøk klasse A.

20161016_170945-1

 Det er et langt lerret å bleke å godkjenne en redningshund. Ikke bare skal man ha et hundeemne med nok drifter og som er iorden i kroppen, man må også selv være egnet. Være i form og være villig til å trene mye og svært ofte. Også det kanskje aller viktigste; ha et miljø å trene i, tilgang på kunnskapsrike folk og ikke minst ha tid og tålmodighet til å ikke gi opp.

Flinke hjelpere. Jeg har vært så heldig å ha fått hjelp av svært flinke folk tidlig. Jeg er sikker på at uten uvurderlig hjelp fra Østlie Hundesenter og fra andre flinke bruksfolk, spesielt Hilde Nordli, ville ikke dette gått så knirkefritt. Treningen med Asker Hundeklubb er kjempeverdifull. Underveis hospiterte jeg litt hos Nrh Vestfold med Terje Johansen i spissen. Der ble mye grunnleggende trening før B gjort. Og jeg har tilogmed vært med NRO (en annen redningsorganisasjon) tidlig i ChaBlis sitt unge liv. Ja og for ikke å glemme de flotte HK ene og samlingene i NRH regi vi har vært med på! Kjempespennende.

Uvurderlig er og behandlingen hos Katja Petrell CoolDog ift å vedlikeholde kroppen til ChaBlis.

lebilde

Jeg har vært treningslagløs store deler av ChaBlis sin opptreningsperiode og det har plaget meg mye at jeg ikke har kommet inn noe sted. Det som nå er veldig gledelig er at jeg har fått være med på noen treninger med et nyoppstartet treningslag under Drammen lag. I tillegg har jeg fått masse hjelp av erfarne folk i mandagsklubben – et privat initiativ med hundeførere og ‘sånne som meg’.  Disse to tingene har vært helt utslagsgivende for at vi nå står der som godkjent ekvipasje. Takk til dere – dere vet hvem dere er!

Veien fram. Det er ganske mange prøver man skal gjennom som ny hundefører – fra

10556259_771298156291091_1926818549344362885_n1
B ukas arbeid oktober 2014. To år siden!

grunnkurs med utmarsj, førstehjelp, apellprøve, sporprøve B og runderingsprøve B og ukas arbeid B. Vi sto som B godkjente høsten 2014. Så tok vi litt pause fra NRH da det var vanskelig å finne et lag å trene i og fordi at brukskonkurranser også var rasende festlig…ChaBlis med dessuten B godkjent i en alder av 18 mnd og jeg ville gjerne at hun skulle få mer erfaring før vi gikk på de alvorlige prøvene. På’n igjen i fjorhøst med mørkesøksprøve,  og da var det duket for finalen iår med: orienteringsprøve, feltprøve og ukas arbeid A og runderingsprøve  A. Plutselig sto vi igjen med kun sporprøven. Vi hadde litt uflaks sånn at vi brukte opp to sjanser og dermed sto igjen med ett forsøk. Siste sjanse altså. Bommet vi på sporet nå, måtte hele godkjenningen utsettes til neste år og flere prøver måtte taes på nytt.

10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-2

En enslig sløyfe skiller oss… 

-Er vel unødvendig å si at det suste i hodet idet vi kjørte inn til avtalt oppmøtested for siste og avgjørende sporprøve på Romerike sist søndag. Klokka var nesten ikkeno’. En av sporleggerne kunne fortelle at han hadde møtt kona i døra på sin vei ut for å legge spor. Hun var kommet hjem fra tur på byen.. Vi var ca ti ekvipasjer som skulle opp til prøve denne dagen og med min flaks så var jeg jaggu en av de første som skulle i ilden.

Tåka la seg rundt hjernebarken og knotinga begynte. Jeg fant ikke batteri til GPS, jeg lette febrilsk etter sporselen.. og hanskene! hvor var nå de? Jeg kom plutselig på at bikkja skulle ha løpt litt fra seg også. Planen var en skikkelig tur før start for å få roet hundehjernen noenlunde. Jeg kapitulerte og skrinla planene.

Brått sto vi der og en enslig oransj sløyfe skilte oss fra 1 km spor og 5 gjenstander som skulle finnes innen de nærmeste 40 minuttene. Det ville være blank løgn å si at ikke jeg kjente på nervene der. Jeg var svært klar over det faktum at stryker vi nå, så blir godkjenninga utsatt med veldig mange måneder. Og vi må gjøre mye på nytt til neste år.

Jeg hev meg uti det og satte hunden på sporoppsøk. Sporet må nemlig også finnes før det kan gåes. ChaBlis var kjempeivrig. Hun lette og lette og kjapt, altfor kjapt, dro hun avsted ut på et spor, bare 10 meter fra startsløyfa. Det var helt usannsynlig at sporet skulle gå der, men – jeg tenkte at når hun er så tydelig i sin sak, så må jeg bare melde spor til dommer. Dommeren svarte som fryktet, ‘feil’…. Klart at det var et spor, noe hadde gått der, men det var ikke vår sporlegger. ChaBlis måtte skuffet snu og fortsette letingen etter et annet spor. Snart har hun funnet et til! Og drar avsted. Jeg blir veldig usikker.. for jeg vet at om jeg melder spor nå og om det er feil, så har jeg kun en sjanse igjen for ikke å stryke. Jeg hører på magefølelsen og rett og slett kaller henne inn uten å melde noesomhelst. Jeg tenker at vi evt får ta det på tilbakeveien om ikke noe annet dukker opp. Og, helt utrolig – men det viste seg å være en usannsynlig god ide, for når hunden får søkt av noen og tyvemeter til – så freser hun atter gang ut i retning Moder Natur. Jeg er ikke i tvil og melder spor og får en ‘God tur!’ i retur fra dommern. Puh! Her kunne alt gått galt. Med flere sånne tilbakekall og mitt stress, så er det jaggu godt at bikkja ikke blir frustrert og gir opp. Å! Hun er så usannsynlig flink dette brunsorte bartedyret! 10483941_10152333091531638_8106145967708411148_o-4

Så vi er mirakuløst nok igang!  Hun drar meg målbevisst avsted. Jeg stusser idet vi passerer en temmelig våt myr og syns nå det var i overkant unødvendig av sporlegger å gå der og tenker i mitt ikke så stille sinn – at vi allerede er på ville veier. Jeg mener at når hun allerede hadde to andre spor i nesa på oppsøket så er jo sjansene der for at vi støter på de igjen. I det hun gledesstrålende plukker opp en bit av en sokk, så må jeg medgi at jo da vi er muligens på rett vei. Jeg er jo ikke i vater selv der jeg henger  i lina. Ikke store støtten for min fantastiske arbeidsmaskin av en hund som skråsikkert turer videre. Jeg tenker at vi har nå startet på endel prøver og konkurranser og jeg burde være vant til det nå. Men dette er annerledes. Det er store ting på spill!                                                                                                                      Hun har ikke det frenetiske draget hun pleier å ha men sporer konsentrert og avbalansert. Plukker opp en liten gjenstand til. Hurra! Også går det et godt stykke med henging i lina uten gjenstand å finne. Jeg dras gjennom tett kratt og hun tar noen krappe svinger både hit og dit og jeg mister motet.. Nå er vi hvertfall av sporet. Sånn kan da ikke en  sporlegger gå vel?                                                                                                                                                        Jeg får ikke gjort noe særlig med det og følger mismodig på. Men se der! En tom snusboks! Kan det være..? Nei, det er sikkert bare noe som har ligget der lenge… Jeg er ordentlig i feil modus nå. The Bulldozer blåser i meg og snøfter seg videre mellom mose, tett granskog og små traktorveier. Dette sporet SKAL hun ikke miste! Og der! enda en gjenstand! En bit av den samme sokken vi fant først! Hurra vi er fremdeles på rett spor. Jeg sjekker med GPS og ser vi har gått nærmere en km. Og ikke brukt mer enn 20 minutter. Kan det gå likevel da? Masse tid igjen.                                                                                                                             Jeg er nå svært mye gladere til sinns og øyner et håp. Jeg dras videre. Men denne gangen rett ut på en grusvei.. Hmmm.. her kan rett og slett ikke sporet gå. Her MÅ enten sporlegger ha gått før hun la ut sporet eller så er det et av de andre turgåersporene fra starten hun har støtt på. Greit at jeg har trodd hele tiden at vi har vært av, men det har vært nerver. Nå er vi av på ordentlig. Aner ikke hvordan det har skjedd. Og det er så nærme slutten nå!  Jeg får utrolig nok ikke panikk, men tar en sjefsavgjørelse og  velger å gå tilbake til der vi fant den siste gjenstanden. Hun tar opp igjen sporet sitt der hun gikk for en god stund siden. Jeg holder hardt igjen i lina. Hun sniffer og puster noe veldig og – velger en annen vei! Drar på med høyt tempo! Hurra hun har funnet det igjen! Hun stuper inn under noe lyng. Der! ligger det en treningsjakke godt gjemt. Det må jo være slutten! Det er sørenmeg sant, vi er i mål og tidtakeren kan forkynne at vi har brukt 31 minutter og dermed er godt innafor tidskravet som er på 40 minutter.

facebook_1476656204025

Dett var dett sa Fleksnes! En enorm lettelse! Resten av dagen går til å kikke litt på noen runderingsprøver og sitte å skravle og spise hamburger foran bålet. Det blir mye facebook knotting! For du verden så mange som er ute med gratuleringen. Det er søren meg mange som følger med oss. Runderingsmentoren min Hilde kommer brått på besøk der og!

Her sitter sporleggerne som har vært oppe i grålysningen og figurantene som tar seg en hvil mellom ‘ligginga’. Masse mennesker har møtt opp denne dagen for at jeg og vi andre som er oppe til prøve, skal lykkes. Det er ordnet med brus, skikkelige burgere, briochebrød….

Dagen avsluttes med utdeling av vest og diplom og medalje og diverse annet stæsj.

Men, som de garva typene jeg kjenner sier; det er nå jobben begynner! Vi skal settes på lista. Vi må ha telefonen på hele døgnet og orden i sakene våre i bilen slik at vi bare kan dra avsted om utkallsalarmen går.. ChaBlis har blitt tjenestehund! Jeg frivillig hjelpemannskap. En ny epoke starter nå og jeg er kjempespent på hva som møter oss. Og glad for å endelig kunne bidra med noe nyttig i samfunnet.

facebook_1476816774169
Glade godkjente/re-godkjente fører denne flotte søndagen på Romerike. Sjur Haugen, Bjørn Olsrud, Lasse Rossing, Sara Berglund, Tina Treu Os, Roar Holenbakken og meg.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: