Hvem slo av lyset? Om å ikke bry seg om hva andre syns.


cofHjemme igjen. En uke etter at vi dro fulle av pågangsmot til Voss. Vi skulle på  re – godkjenning med NRH. Endelig skulle vi få vært med på leteaksjoner igjen! Det denne hunden egner seg så enormt godt til. Det som jeg i bunn og grunn kjøpte henne for. Men at jeg skulle ta for raske valg og kapitulere, se det hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt. Helvetes impulsivitet!

Negativt stress. Det er min aller største fiende. Bland det med usikkerhet, og rør oppi noen nederlag og tilsett en dæsj lite støtte, så har man satt meg ut grundig av spill. Det var kaos og null støtte hjemme ved avreise. Det førte til altfor sent oppmøte og magert med søvn natten før på Voss. Jeg burde ha innsett at jeg allerede da hadde tapt…

Nederlag 1: 800m runderingsprøve på søndag. Dette kan vi, tenkte jeg og rakk ikke bli nervøs engang, før jeg etter 400m, uten varsel, ble stoppa av dommer rett etter et flott funn. Meldingen lød: – Jeg stopper deg der. Du har strøket pga for korte slag. Nei, du kan ikke gå løypa ferdig, for da finner du sikkert de andre figgene også. Jeg vet jo hvor bra hund du har. Kaos 2: Tilbake i leiren er det duket for mer campingvognkaos. Den kan ikke stå der jeg satt den og det er ikke plass der den skulle være. Kvelden og deler av natten går etterhvert med til å flytte til campingplassen i byen. Enda en natt med lite søvn.

cof
Stamplass og treningsterreng med nye venner…

En liten opptur: Meldingsprøvene dagen etter gikk kjempebra! Med sau og alt! Og verden ble litt lysere. Nederlag 2: Solskinnstankene varte ikke lenger enn til jeg finner meg selv kravlende i en bratt og våt skifersteinrøys av en teig. Jeg har startet på min prøve: Stor teig. Den må bestås for å få godkjent. Vi har kravlet over et gedigent hogstfelt, også dukker det opp både stup og usedvanlig bratt og umulig terreng med kvist, kvast og 4 – 5 av våre brekende, ullne venner i. Jeg er sikker på at Fa(%&s Oldemor også lurer der inni i villnisset. Jeg har faktisk aldri sett maken til terreng å søke i. Dette er jo en prøve. Det er ikke alvor. Vi skal finne en som har gjemt seg med vilje faktisk. En som meldte fra på radioen rett før jeg skulle starte at: – Terrenget her er helt fryktelig. Jeg klarer nesten ikke komme meg fremover! Jeg ser for meg brukne hundenakker og tenker med gru på den gangen ChaBlis forsvant utfor et 5 meter stup. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen og virkelig ordentlig kald da ChaBlis styrter opp i det bratteste terrenget og kommer skliende ned igjen med melding… – Hallo! Det er noe oppi her. Med allerede forstuet høyrehånd drar jeg meg oppover steinrøysa. ChaBlis løper fortvilet opp og ned med melding. – Kommer du ikke? Jeg når opp altfor sent til å få til noe påvis på det som nok var en gjenstand. Hadde det vært folk, ville hun ha blitt der og bjeffet. For å gjøre en lang og fæl historie kort; Vi fant den gjemte figuranten helt nederst i teigen, innen tilmålt tid. 300m x 500m villniss gjennomsøkt på 2 timer. ChaBlis jobbet som en ekte fjellgeit og løp og løp og løp. Og nesten uten å ha flydd etter bjellende sauer. Kun en gang måtte jeg korrigere henne da hun rullet på ryggen i frustrasjon, rett ved et stup.

Det kom tydelig frem for meg der og da at vi som hundeførere ikke må overføre vår frustrasjon på bjeffertene våre. Det er ikke bra, for;

energi.jpg
Gullord rappet fra Monica Wickstrøm, en flink hundedame.

Nederlag 3: 3 km langspor på høyfjellet. Vind og lite vegetasjon. Små lette gjenstander som blåste bort. Påsett rett bak standplass og svært godt beferdet vei i umiddelbar nærhet. Saueflokker med tilhørende bæsj. Vi fant en gjenstand i et høl etter en kilometer, men ikke visste jeg om dette var riktig spor, for noe retningsanvisning fikk vi ikke. Der, oppe på høyden, ligger hele kuflokken og hviler middag. De skuler på oss som for å si; – Kom ikke hit. Vi var her først. Jeg forsøker å kjøre nytt oppsøk i flere retninger, men det er nytteløst. Etter 1.5 km har vi mista sporet! Det er først i ettertid jeg ser på loggen at sporet gikk rett gjennom den kugjengen! Bikkja mi er kjempegod, men ikke dum. Hun utfordrer ikke drøvtyggende vesener på et kvart tonn som driver å fordøyer middagen sin. Enda et nederlag. Jeg skjenker Ari Behn en vennlig tanke idet jeg tenker at tittelen ‘Trist som faen’ jammen var bra…

Alle gode ting er 4:  3 nederlag, 3 dager på rad. I grener vi sånn egentlig mestrer. Jeg tenkte det ville bli brukt litt skjønn og at hvertfall en av disse øvelsene ble bestått, omgivelsene tatt i betraktning. Men neida, instruktørkorpset er nådeløse; – du har strøket på både spor og teig! Og imorgen skal alle gå sporene på nytt i tillegg til det allerede fulle programmet. Det skal og være øvelse natten etter det. Og jeg skulle få ta opp igjen teigen. For all del. Jeg tolker det som at de hadde troa. Men jeg fikk vite at det sannsynligvis ble i samme beryktede terreng!

Det er rart med forsvarsmekanismer i mennesker. De kommer brått og er ikke alltid så lette å kjenne igjen. Freud har blandt annet sagt mye om dette.
Som en direkte følge av alt dette, så skjer det noe inni meg. Jeg merker det ikke egentlig så godt før om et par dager. Alt går i lås og jeg tenker at jeg må komme meg vekk herfra. Jeg har ingen støttespillere her og det har vært trist og leit helt siden jeg kom. Jeg tenker jeg fikk den verste teigen og et håpløst spor. Jeg tenker at det vil skje igjen og at jeg ikke kan ta sikkerhetsforanstaltninger på neste teig for da stryker jeg sikkert. Og det får alle vite og det blir det snakket om. Jeg vil ikke snakkes om. Jeg stoler ikke på noen mer og tar en altfor uoverveid avgjørelse om å trekke meg. Det er nok nå. Forsvarmekanismene mine sender feil signaler og jeg greier ikke fokusere på det riktige.

Det blir altså akutt Exit Hovedkurs på Den engang så Lovende Løken og Villterrier’n.

The Blues.. Det er utrolig trist å ikke ha noe å stå opp til dagen etter. Bikkja ligger og som et slakt helt til kl 11. Resten av dagen går hun rundt med hengeører og triste øyne. Hun forstår at det morsomme er slutt. Og hun skjønner nok at jeg er kjempelei og fortvila og jeg føler meg enda mer mislykka enn en isbjørn i Sahara.

cof

Etter et par dager i intens selvmedlidenhet letter tåka såpass at jeg skjønner at jeg må be om unnskyldning til instruktørene! Det er jo ikke de som har laget dette terrenget, de forsøkte faktisk å gjøre det beste ut av det ved å tilby meg en ny sjanse. Det ble de glade for. Det hjalp ikke meg så mye, som bare angret på at jeg ikke greide Bøygen. Jeg angret stort og ille på at jeg la vekt på andres bedømmelse av oss…..

Og jeg sier som Bridget Jones: Note to self: Det skal aldri, aldri skje igjen!

Jeg pakker stille sammen alt NRH utstyr. Legger det i en sort sekk bakerst i skapet. Der har det ligget før. Om det skal frem igjen kan jeg ikke svare på.

Ny note to self: Skal aldri være impulsiv igjen.

Det er så mye gøy som venter oss nå. Vi skal nå jobbe fremover mot høstens stevner og til høstens store greie: The Challenge. Igjen skal andre gi oss karakterer og mene noe om oss. Men fra nå av skal vi ikke bry oss om det! Det blir en opptur. Og det er lov å håpe at det blir en av de større.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s