Endelig et blikk ut av Covid-19 tåka. Tønsberg HK arrangerte igår A spor og det ble vårt første NBF stevne iår. Det skal vel sies at brukslydigheten ikke har vært trent så mye på. Og det skal vel og sies at pinner… det må vi visst minne en viss Frøken på at fremdeles eksisterer..
Det var så mange hyggelige folk. Anita hadde oppmøtet hjemme i sin egen hage. Alle var blide og glade for at endelig, skulle vi ha stevne!
Det startet ikke så værst. Litt småsurr på oppsøket men vi fant fint veien uten for mye baksporsurr. Nydelig tempo, lav nese og fryd og gammen. Det finnes pinne! Hurra. Det kommer hogstfelt med strå. Ikke fullt så hurra etter tre runder utpå der. Men – vi dro igjen nydelig avsted på sporet. Jeg tenkte at ukeskurset på Sølen jammen hadde vært bra. Et sted bak i hodet rotet en tanke; hadde vi kanskje ikke trent på pinner på en stund?
Det blir noe surr. ChaBlis stresser. Rådyrbæsj! Jeg legger henne ned. Vips, en pinne i munnen! Om hun har hatt den der lenge tror jeg ikke, og det var da litt av et sammentreff at hun skulle ligge akkurat der… Videre i nydelig stil. Så blir det seriøst pinnetørke en god stund. Jeg skjønner jo at vi er på sporet. Men jeg skjønner og at her har flere vært på sporet før oss! Mye dyretråkk og spesiell sporadferd der foran. Det dukker opp en pinne til! Hun finner den så fint. Så pinnetørke igjen. Og der! stopper hun opp og nileter. Det er noe der…. Finner ikke…. Hva har skjedd? Vi driver å roter i jorda sammen i noen minutter, men ingen pinne er å finne. Tida stresser meg, for lengden på sporet er satt ned og tida er satt enda mer ned, så det er veldig knapt med tid. Tusle videre. Der! svær pinne! og der ; slutten! ChaBlis klokker inn sånn ganske akkurat innafor rett tid, men funnene våre er begredelige – 4 pinner. Det gir en 6’er. Og det er ganske så nedslående for så lite tror jeg aldri vi har funnet noen gang.
Raser inn til feltet. Holder på å kjøre ned en svært svartkledd motosyklist. Jeg er aldri nervøs for felt. Men her er det jammen meg ikke noe vind. Og dommern er av den skeptiske sorten, ser jeg. ChaBlis styrer ut i kjent tempo. Og – det blir igrunn med det. Hun løper og løper og finner ikkeno. Ikke før hun går ned i tempo, greier hun å lokalisere noe. Hun traver rundt og minner mest om en liten ponni. Avleveringene foran fungerer også dårlig. De foregår fra en meters avstand. Jeg kjenner at det er litt flaut. Og jeg kommer plutselig på at hun nok er i den hormonelle modusen. Vi finner 4 ting. To svamper som ikke lukter noe og et par andre greier. Karakter 5,5 er brutalt. Ja det var et dårlig felt, men… med to ting i manko kan man maks få 8. Så at det var så dårlig at det trekkes 2.5 for opptredenen.. Det er ganske så nedslående. Jeg tenker at jeg burde dra hjem nå. Før fornedrelsen blir total. Men – så kommer jeg på at vi jakter på mellomtittel. Og foreløpig så er vi i rute til den.
Orker ikke skrive så mye om lydigheten. Annet enn at jeg brått kom på hvor ubehagelig det er utpå der. Å bli bedømt i så lang tid og føle at vi igjen ikke er på nett. At jeg ikke aner hvordan jeg skal få dyret med meg. At vi nok er de aller dårligste av deltakerne. Vi tar to nuller. Men får og litt poeng ser jeg. 8 på innkalling med stå og dekk. Og en ekstrareprise over stigen etter at vi var ferdige, i glede over å endelig få møte den igjen 🙂
Det er så tid for fellesdekk. Bankers øvelse tenker jeg. Men.. på første kommando så ramler bikkja ut og jeg rekker ikke gi en ny før det blir kommandert gå ifra og de andre går. ChaBlis synes jo dette var underlig og blir sittende å stirre på alle som går. Og jeg må til med to kommandoer til for å få henne ned og få tatt igjen de andre. Da er nullen et faktum. Og følelsen enda dårligere.
Litt overrasket over at dette surret holdt til godkjent, må jeg inrømme at jeg ble. Men det tenkes tanker om aldri mer osv… Korteste målet vi har er ett eneste sporstevne til. For å få hanka inn mellomtittel. Så får vi sitte stille litt i båten vår og tenke om sånn fornedring egentlig er greia å drive med for oss. Vi som kan så mye annet.
LIVET i LIER 