I Sverige har de det gamle bruksprogrammet. Det vil si budføring med skudd og fellesdekk med skudd og synlig fører. De har også en kilometer spor, andre apporter (8) og lydigheten har annen koeffisient. Jeg meldte meg på i Lægre spor hos Tjørns BHK i hovedsak for å teste om all skuddtreningen vi hadde utført i vinter hadde båret frukter. Og jeg trener jo mot redningshundgodkjenning i NRH og der er A sporet nettopp en kilometer.
Om turen over svarte til forventningene? Kort svart: Ja!!! Og det kan jeg si selv om vi manglet sure 4 poeng på opprykket. Den ene dommern dømte oss opp, den andre rett under… ChaBlis har hatt strekk i låret og lydigheten har vi ikke trent nok på rett og slett.
Overraskende ekstraskudd. Vi fikk til og med to skudd mens vi ventet på budføringen. Det var ikke noe jeg hadde beregnet. Jeg hadde heller ikke med belønning, det bør jeg ha neste gang. Hun bør ha det hyggelig etterpå og ikke måtte gå rett ut på banen uten belønning. Hun snudde på hodet og skvatt litt, – men gikk overhodet ikke i lås eller var vanskelig etterpå. I selve budføringen var hun helt uberørt av skuddene. Jeg så ingen reaksjon.
Før fellesdekken jobbet jeg hardt med egen tankegang! Måtte ikke stå der og se for meg hunder som kom tuslende i mitt indre.. Var klar over hvor mye det ville satt oss tilbake i treninga. Så jeg valgte rett og slett å tro at dette fiksa hun. Man kan jo faktisk velge hva man vil tenke… Hun lå! De to første skuddene var det kun lette ørebevegelser. På de to siste skvatt hun litt mer til og snudde på hodet. Skuddene kom jo bakfra. Og vinden var varierende. Hun må få reagere. Jeg har en høydriftig hund der impulser går fort. Hun fiksa det! Hurra. 50 poeng der! Dommerne digga henne. Ingen gjenværende redsel når jeg kom bort til henne. Normal oppsitt og ikke noe stress. I fjor høst reiste hun seg på skudd nr to og ville overhode ikke gå lydighet utpå banen etterpå.
Jeg må få takke Gunn Anita Winkler for hjelpen. Hun har med sin erfaring og evne til å lese hund, sett hvor skoen trykker og hjulpet meg å finne rett måte å trene dette vekk på. Hun har og fungert optimalt som mentor underveis og hjulpet meg til å ikke gå for fort fram. Skulle jeg hørt på pessimistene rundt meg, som mener at engang skuddreaksjon, alltid skuddreaksjon – ja, så hadde jeg tapt. Gunn Anita har jobbet med traumatiserte hunder i mange år. Og kurert alle med skuddreaksjon – så nær som en.
Det sier og litt om hvilken mentalitet som ligger hos ChaBlis. Så traumatisert hun var i fjor etter å ha fått skuddene altfor tidlig. (Film fra skuddene ligger her.) Også greier hun å komme over det. Dommerne på FA sa at hun viste lavt mot. Men er det da riktig? Når en hund blir så redd som ChaBlis ble under skuddene på FA’en, og likevel kommer tilbake og tør å møte sin redsel, er det ikke nettopp det som karakteriserer mot? Jeg er ikke modig fordi om jeg dykker ned til 40m for jeg er ikke redd for vann eller dykking. En med vannskrekk som gjør det derimot, ville vært svært modig..
Spor, ja. Spor lengre enn 600m har vi gått veldig lite. Jeg har og sett noen tendenser til at hun har skiftet spor underveis. Spor er spor lissom, skitt samma 😉 Tydelig at det hjelper å trene. Sporet i Sverige på 1 km gikk unna i en faderlig fart, men likevel såpass at jeg kunne se på klokka og ta på og av sporhansker underveis. Og belønne pinneplukking. 17 minutter gikk vi. Er ganske fort det vel. Jeg tok henne til og med av sporet i starten fordi jeg var usikker. Vi mistet en pinne. Jeg plukka to. Resten tok hun.
Joda! Vi er i rute! Både mot konkurranser utover og spesielt mot sporprøven i NRH.
LIVET i LIER 